Nydannelse av selvbildet
Fra kap 1 (s35-43) i boka The Rise and Triumph of Modern Self; Carl R. Trueman.

Den seksuelle revolusjonen og dens ulike manifestasjoner, kan ikke omtales i isolasjon, men heller fortolkes som den mest åpenbare sosiale manifestasjonen av en mye videre og dypere revolusjon i forståelsen av hva det innebærer å være et 'selv', Skriver Carl Trueman innledningsvis. Mens sex for mange er lite mer enn en rekreasjonell aktivitet, blirr seksualitet presentert som selve kjernen av hva det innebærer å være et autentisk person. Det er et dyptgående krav, som savner sidestykke i historien. I boka forsøkes det å adressere noen av de viktigste aspekter av den relevante fortellingen.

For å sette spørsmålet på spissen: Hvordan kan problemstillingen: 'Jeg er en kvinne fanget i en manns kropp', gi mening? Ikke bare for tilhengere av post-struktualisme og deltagere i queer-seminarer, men for den jevne mann og kvinne? Utsagnet symboliserer et syn på personlighet, som nesten fullstendig har kvittet seg med enhver autoritet, utenom personlig, psykologisk overbevisning. Hvordan ble en slik merkelig idé, standard ortodoks uttrykksmåte i vår kultur?

I boka 'A secular Age' tilbyr den kanadiske filosofen Charles Taylor en analyse av hvordan det moderne samfunn generelt, har fjernet seg fra å være gjennomtrengt av kristendom, i den grad at det ikke lenger er standard for majoriteten av folk, men heller er noe utenom det vanlige. Han opererer med ett begrep: sosial billeddannelse, heller enn sosial teori, fordi i) han snakker om hvordan folk flest forestiller seg sine sosiale omgivelser. Det uttrykkes ofte ikke i teoretiske termer, men blir våret i bilder, fortellinger og legender. Teorier kan ofte tilligge en sosial minoritet, mens det som er interessant er de sosiale forestillingene som deles av større grupper av folk, og kanskje gjennomsyrer samfunnet. Det leder til at sosial billeddannelse er den felles forståelsen, som muliggjør felles praksis og en omfattende legitimisering. (2)

Sosial billeddannelse er et noe formløst begrep, fordi det refererer til det mylderet av tro, praksis, normative forventninger og endog implisitte forutsetninger, som medlemmer av samfunnet deler og former deres daglige liv. Summarisk er sosial billeddanelse hvordan folk tenker om verden, hvordan de forestiller seg at den er, hvordan de intuitivt reagerer i forhold til det, selv om det ikke dreier seg om å gjøre sosial billeddanelse til et sett identifserbare idéer. (3) Det er totaliteten av hvordan vi ser på vår verden, for å forstå den og forstå vår oppførsel i den.

Det faktum at en slik påstand som ovenfor gir mening for 'Joe Smith', har mindre å gjøre med at han er overbevist om en forståelse av kjønn, og dets relasjon til biologisk kjønn, enn til faktumet at det intuitivt synes rett å bekrefte noen i deres valgte identitet, og sårende ikke å gjøre det. Sett utenfra kan sosial billeddannelse vurderes som et emne for intuitivt sosial smak og behag. Og spørsmålet om hvordan smak og intuisjon til det offentlige publikum blir formet, er spørsmålet hvordan sosial billeddannelse får den formen det gjør. Noen ganger har elitens teorier en form for affinitet til sosial billeddanelse, som forsyner dem med et idiom som de kan uttrykkes, rettferdiggjøres eller forvandles gjennom. {Idiom er uttrykk som ikke kan utledes av de enkelte ord i uttrykket (eks. lese mellom linjene, ta seg vann over hodet etc.}

Som eks. har sex utenfor ekteskapet alltid eksistert, men det har endret seg fra å være personlig av betydning, til også å bli politisk, gitt diskusjonen som går omkring abort, fødselskontroll, LHBTQI {+ FRI -saker -oversetters tilføyelse}. Først var det promiskuøs oppførsel, så kom det teknologi for å ta hånd om det, i form av preventiver og P-piller, og ettersom man kunne unngå de naturlig konsekvensene av sine handlinger (kjønnssykdommer, uønskede svarngerskap) så virket grunnene til atferden mer akseptable. Forestillingen om selvet, som gjør trans-kjønnethet mulig, har visst sine teoretiske og filosofiske begrunnelser, men det har også et mye bredere sosialt anliggende, som har formet intuisjonene til dem som er velsignet fri fra dets ulike intellektuelle opprinnelser og metafysiske formodninger.

Mimesis og poiesis
Et annet nyttig element i Taylors arbeid, som knytter an til sosial avbildning, er relasjonen mellom mimesis og poiesis. Enkelt sagt refererer disse to termene til to ulike måter å se verden på. Et mimetisk syn ser en verden som har en gitt orden og mening, og at mennesker trenger å oppdage denne meningen og tilpasse seg til den. I kontrast ser poiesis verden som råmaterial, som mening og hensikt kan bli dannet ut fra, av individet. Taylors hovedverk er fortellinger som beretter om forflytning i vestlig kultur fra et hovedsakelig mimetisk, til et i hovedsak poisetisk syn på verden. En slik utvikling knytter han an til, ut fra f.eks. teknisk utvikling i landbruket, helsevesen etc. Vi lever i en verden som gjør det stadig lettere å forestille seg at virkeligheten kan manipuleres etter vår vilje og begjær, og ikke noe vi nødvendigvis trenger å tilpasse oss til, eller passivt akseptere.

Denne bredere konteksten gjør de filosofiske påstandene til Fr. Nietzsche, der mennesker bes å transcendere, bli sine egne skapere og oppfinnere, ikke oppdagere av mening. M.a.o. at mennesket blir et overmenneske, som setter seg i plasssen for Gud ('dere vil bli som Gud' 1.Mos 3,5). Få mennesker har lest Nietzsche, men stadig flere tenker likt om sin relasjon til den naturlige verden, nettopp på grunn av den høyteknologiske verden vi lever i, gjør det lett å tenke slik. Det er en verden der virtuell virkelighet blir/er virkelig. Eget skaperverk blir en rutinemessig del av vår moderne sosiale billeddannelse.

Det 20.århundre var et århundre som i følge sosiologi-professor Ph. Reif kunne karakteriseres ved sine forbud, og etterlot mennesker kontinuerlig misnøyde, men merkelig kreative. I følge ham er kulturer primært definert ved hva de forbyr. Dette Freudske begrepet indikerer at samfunn grunnleggende er definert ved den oppførsel de erklærer uakseptabel. Det impliserer at en kulturs vitalitet beror på autoriteten til de institusjoner som styrker og viderebringer disse forsakelsene, som i følge Reif synker så dypt i individet at de blir forstått implisitt i fellesskap. Det sanne selv i tradisjonelle kulturer, er noe som er gitt og læres, ikke noe individet skaper for seg selv. En kombinasjon av det psykologiske mennesk og begrepet ekspressiv individualisme, har bidratt til å endre dette. (forts)

Stoffutvalg og oversettelse ved Asbjørn E. Lund